De gamle veiene over Dovrefjell kom direkte fra bygdene sør for Dovre og frem ved Gautåsetrene syd for Hjerkinn. Her lå den første av fjellstuene på Dovrefjell. På den tiden var det bare en liten stue, hvor man kunne søke ly for vær og vind. Veien gikk videre litt øst for det vi i dag kaller "Kongeveien" - inn gjennom Kvitdalen, bak Knutshø og fulgte så fjellene frem til Riise på Oppdal.

En regner med at det har vært bosetning på to av fjellstuene før Kong Eysteins tid - på Hjerkinn og på Drivstua, men Kong Eystein (1103-1123) betraktes som opphavsmannen.
Det var han som startet med organisert fjellstuedrift.

Kong Eystein bygde "sælehus" over Dovrefjell og "rorbuer" i Lofoten. "Sæle" kommer av ordet glede: det var en glede å komme frem til et slikt hus midtvinters og på ville fjellet. Det fortelles at Kong Eystein var meget opptatt av å fortelle sin bror Sigurd Jorsalfar at han hadde gjort dette, i tillegg til bygging av kirker både i Lofoten, på Trondenes og Agdenes, og at han fant dette like viktig som Sigurds korstog.

Veien ble siden lagt om og fikk navnet "Kongeveien", og med rette for det er ikke få konger og kongelige følger som har reist denne veien. Reisene var slitsomme for både folk og dyr, derfor bygget Kong Eystein sælehusene. Og de ligger der den dag i dag! De nåværende fjellstuene har tradisjoner som begynte for over 1100 år siden, der Hjerkinn og Drivstua er eldst, mens Kongsvoll og Fokstua er yngre.

Det har også vært en kirke på Hjerkinn tidligere, den lå i skråningen nedenfor Folldalsveien og det heter fortsatt Kirkebakken. Kirken ble brent under reformasjonen i 1536. Det fortelles at kirkeklokkene skulle hjelpe folk å finne frem i mørket og stormen, men mange greide ikke den strabasiøse ferden over fjellet. Når vårsola kom, var det fjellstuemannens plikt å finne de omkomne og sørge for begravelse på kirkebakken. Det blir sagt at da den nye fylkesveien til Folldal ble anlagt, ble det funnet så mange hodeskaller og ben at anleggsarbeiderne ikke visste sin arme råd. Men fjellstuemannen fant råd: Han holdt akkurat på å bygge muren under salongbygningen på Hjerkinn - og han lot like godt beinrester og hodeskaller bli murt inn i kjellermuren!

Senest rundt år 1250 ble fjellstuene bebodd året rundt, og kampen for å overleve begynte. Alle fjellstuene ligger jo så høyt over havet at man ikke kan dyrke annet enn gress og ellers leve av husdyr, jakt og fiske.

Det fortelles at jakt og fiske var så rikt at en odelsarving på en stor gård i bygden valgte fjellgården i stedet, beite og for var det nok av. Starrgraset på myrene ble slått og reinmose, hundrevis av lass, ble sanket, lagret i utløer og kjørt frem på vinterføre.

Korn fantes ikke, derfor ble korntollen innført der bøndene langt syd og langt nord for Dovrefjell måtte svare korntoll til fjellstuene. Drivstua hadde den først og de hadde den alene i mange år, men måtte etter hvert dele med Hjerkinn og Fokstua og siden med Kongsvoll.

Fjellstuene fikk etter hvert sine egne "utmålinger", områder der de hadde enerett til slått, mose, jakt og fiske. Det var en periode da det var svært populært for engelske jarler å reise til Hjerkinn for å drive falkefangst.

Det høres kanskje ut som om fjellstuefolket var en slags "småkonger" i sine områder, og det var de vel på et vis med sine husmannsplasser, korntoll og fullstendig herredømme over ganske store utmålinger, men med alle rettigheter fulgte plikter, som etter hvert ble tyngende og kostet mer enn fjellstuefolket kunne greie. De pliktet å huse alle Kongens menn, uten vederlag, og det kunne være opp til 300 mann, og de hadde plikt til å skysse gratis til neste skysstasjon! Etter som Kongen fikk stadig flere i sin tjeneste, ble dette en tung bør for norske bønder og for fjellstuefolket.

En kunne ikke nekte å gi husly til noen, men etter hvert ble det for mye fant langs veien, "folket fra sør", som de ble kalt. Fanten skulle også kunne nyte godt av fjellstuenes goder, men fjellstuemannen ville ikke ha fant i sengehalmen, de hadde utøy med seg, derfor ble det bygget "fantestuer" på alle fjellstuene, i god avstand fra annen bebyggelse!

Fjellstuene hadde plikt til å utføre skyss og formidle post. Da telegrafen kom måtte fjellstuemannen forplikte seg til vederlagsfritt å levere alle telegram innen sitt område. Og sist men ikke minst, da veien ble så god at en kunne kjøre den med hest og kjerre, ble fjellstuemannen pålagt å spa opp veien innen sitt område om våren. For Hjerkinns vedkommende var det en strekning på ca. 30 km, fra "Arnfinnsbrua" ved Dovregubbens Hall i syd til fylkesgrensa mot Sør-Trøndelag i nord.

I desember 1718 ble alle fjellstuene over Dovre satt i brann av norske soldater, slik at ikke svenskene med general Armfeldt i spissen skulle kunne ta seg over fjellet på vei sørover. Det var nemlig ingen enkel sak å stå på Dovrefjell i desember måned uten husvære!

I den forbindelse klager Ingebrigt Drivstuen til stattholderen, Baron Krag, i brev fra 31. mars 1719. I brevet er det gitt en nøyaktig fortegnelse over hus og dyr som gikk tapt i brannen. Han nevner 42 hus og han klager over at de dyrene som gikk ute og overlevde brannen ble tatt av fienden. Han minner dessuten stattholderen om de farer som nå truer de reisende over Dovrefjell når de ikke lenger kan finne tak over hodet.

Kongsvold ("Hullet") hadde 25 hus, Hjerkinn hadde 27 og Fokstua 23. På Hjerkinn og Fokstua greide en å redde en del av buskapen ved å jage den til henholdsvis Folldal og Dovre.

Alle fire fjellstuene ble gjenreist, om enn på forskjellig vis: Kongsvold og Drivstua fikk hjelp fra generalveimester Dreyer, som søkte om midler hos visestattholderen i København. Hjerkinn fikk en liten tømmerstue "Karstua" av Kong Fredrik i 1719, deretter måtte de greie seg selv. Bygningen med "Gamlekjøkkenet" var det første store huset som ble satt opp etter brannen, i 1728.

Helt alene greide de seg likevel ikke på Hjerkinn: Gården Bjørnsgård i Dovre var forpliktet til å vedlikeholde hus for Kongen, og de samme forpliktelsene hadde gården Korsvoll overfor Fokstua. Gårdene Bjørnsgård og Korsvoll var opprinnelig krongods.

I forrige århundre tok Hjerkinn og Fokstua seg opp: De begynte å ta imot gjester på en annen måte, bl.a. kunne en bo på stedet over lengre tid, og fjellstuene tok til å pynte seg med navn som "høyfjellshotell" og "høyfjellssanatorium" etter som motene svingte. Etter en tid tok også Kongsvoll og Drivstua etter.

De store glassverandaene, som er så malplassert på Dovrefjell og helt umulige å varme opp om vinteren, er rester fra tiden som høyfjellssanatorium. Tuberkulosepasienter skulle "kure" på de tørre og varme glassverandaene, men Dovrefjell er ikke som Sveits og sesongen ble så mye kortere enn planlagt! Fra mars til september er likevel glassverandaene fantastisk varme og lyse, under den forutsetning at det ikke blåser... noe det tidvis gjør på Dovrefjell!

Om morgenen 18. juli 1990 brant hovedhusene på Hjerkinn atter en gang ned til grunnen pga en teknisk feil, men ingen omkom eller ble skadet.

Den nye fjellstuen ble tegnet av arkitekt Askeland, bygget av Selmer Nord, Trondheim, og sto ferdig til å ta imot sine første gjester 10. januar 1992.

I dag har Drivstua bare gårdsdrift, og driverne er etterkommere av den gamle fjellstueslekten.

Kongsvoll ble drevet som fjellstue og gård frem til Per Holager døde i 1973. Han testamenterte det hele til Staten v/ Miljødepartementet, som nå driver fjellstue og forskningsstasjon tilknyttet Universitetet i Trondheim.

På Fokstua er det bare gårdsdrift og samme familie har vært der siden 1600-tallet.

På Hjerkinn drives fortsatt både gård og fjellstue, og det er Norges eldste familiebedrift med uavbrutt drift! Anne M. Hjerkind Ekre, som driver fjellstuen sammen med sine barn Anne Stine og Martin, er direkte etterkommer av slekten som har vært på Hjerkinn siden 1600-tallet.

Kontakt oss på telefon 6121 5100, eller send e-post, for ytterligere informasjon.

Velkommen til Hjerkinn Fjellstue & Fjellridning.

Design: Hjerkinn.no